Det er flere år siden jeg begynte å skrive denne boken, Hjem til deg. Ideen åpenbarte seg for meg en ettermiddag da jeg satt på yndlingskafeen min i Seattle. Jeg overhørte noen som snakket om en kvinne som hadde forsvunnet da hun var på bryllupsreise, og begynte å mane frem og skape en romanfigur som hadde et tilsynelatende perfekt liv, men som så, med ett, mistet alt.
Jeg overhørte noen som
snakket om en kvinne som hadde forsvunnet da hun var
på bryllupsreise
Første halvdel av denne boken skrev jeg veldig fort. Sett fra en forfatters ståsted var det en sånn type fortelling som fløt lett ut fra fingrene. Jeg trengte ikke å tenke på hva personene skulle gjøre eller si – jeg visste det allerede, og det var bare så vidt jeg klarte å skrive fort nok.
Gikk inn i en krise selv
Men da jeg var kommet halvveis i denne romanen, ble mitt eget privatliv veldig komplisert. Jeg gikk gjennom en ekstremt vanskelig tid i mitt eget liv. Hver dag handlet kun om å overleve, om å sette den ene foten foran den andre. Rett fremfor øynene på meg gikk mitt eget liv opp i sømmene, og jeg måtte innfri en leveringsfrist på en annen bok. Til tross for at jeg elsket denne historien og personene i den, måtte jeg sørgelig nok legge «øyboken» til side.
Men likevel klarte jeg ikke å slutte å tenke på personene jeg hadde skapt. Hva ville hende med Charlotte, Erik og Gray? Var det i det hele tatt mulig at dette hjerteskjærende og tragiske scenarioet kunne få en lykkelig slutt?
Fant tilbake til historien
Attpåtil ble jeg som besatt av området rundt Bermudatriangelet og alle de forskjellige skipene, flyene og utallige menneskene som har forsvunnet i dette mystiske og mysteriefylte hjørnet av jordkloden.
Da konturene av mitt eget liv begynte å komme til syne igjen, da støvet endelig la seg – og takk og pris så gjorde det det – åpnet jeg en fil som het «Hjem til deg
– første utkast» på datamaskinen. Og akkurat som i tittelen på boken hadde jeg funnet veien hjem til denne historien og disse romanfigurene. På nytt fordypet jeg meg i Charlottes verden. Jeg gikk langs de sanddekte strendene sammen med henne. Jeg gråt sammen med henne.
Jeg gråt sammen med henne
Jeg var hennes følgesvenn på hennes store eventyr, gjennom hennes glede og sorg. Og det var en fryd.
Jeg håper at du også vil glede deg over dette store eventyret, og at uansett hva som møter deg her i livet, kommer du til å gjenvinne balansen, slik jeg til slutt gjorde – enten på en sandstrand, eller en steinete fjelltopp, eller hvor som helst imellom.
For livet og kjærligheten, og for å komme seg tilbake på den rette veien fremover.
Med kjærlige hilsener fra Seattle,
Sarah
