Tarmen min og meg
Jeg har vært i et dysfunksjonelt forhold siden jeg var liten. Et forhold jeg ikke kom meg ut av, og som jeg innså vil vare livet ut. Aller helst skulle jeg ikke skrevet denne teksten, jeg skulle ikke gitt ut en bok om dette, og jeg skulle ikke viet store deler av livet mitt til å pleie forholdet. Forholdet mellom tarmen min og meg.
Min magehistorie begynte ved frokostbordet da jeg var tre–fire år. Som de fleste andre barn på den tiden fikk jeg servert brødskiver og et glass melk. Det tok ikke lang tid før kroppen sa tydelig ifra. Som regel skjedde det på vei ut døra til barnehagen eller skolen, og det var bare å snu og løpe rett på do med mageknip og diaré.
Tarmen har siden den gang blitt som en person i livet mitt. «Han» er med meg overalt, er krevende å bo med, er sta, egen og gjør opprør når han ikke får det som han vil. På gode dager kjenner jeg ham ikke, han bare er der og gjør det han må for meg. Jeg har i mange år prøvd å unngå og ignorerer ham, men jo mer jeg ser vekk, jo høyere skriker han. Til tider så høyt at jeg har grått mine modige tårer og ikke forstått hvordan dette forholdet skal kunne fortsette.
Jeg har prøvd å spise sunt. Starte dagen med eple og havregrynsgrøt, gulrøtter og grovbrød i matpakka og norsk husmannskost til middag. Resultatet: Hans arbeidsoppgaver ble så store at all energien rant ut av meg. Rett etter måltidet kunne jeg bli fjern, ikke klare å følge med i samtalen, bare kjenne at han tok over showet. Det buldret og braket i magen.
Jeg har prøvd å gafle i meg alt jeg har hatt lyst på av godsaker i håp om at når hodet mitt har lyst på en kake, da har vel tarmen det også? Sånn fungerer det ikke. Etter kort tid har han «smelt meg på tjukka», gitt meg oppblåst mage og smerter som ligner rier. Deretter blir det hyppige dobesøk før jeg sliten og utmattet kollapser i senga. Gleden over den saftige kaken er for lengst borte.
For halvannet år siden skjedde det noe i forholdet vårt. Gjennom veiledning av ernæringsfysiologer ved Lovisenberg Diakonale Sykehus ble jeg satt på LavFODMAP- dietten. Jeg kuttet ut alle tungtfordøyelige karbohydrater som finnes i blant annet hvete, rug, løk, hvitløk, vannmelon, honning, juice, laktose … listen er lang. Det var første gang han og jeg kommuniserte ordentlig. Endelig skjønte jeg hva han ville ha av meg, eller rettere sagt: hva han ikke ville ha.
Nå lever vi i harmoni, han og jeg. Hverdagene går fint; jeg har funnet frem til gode matalternativer som jeg med glede og uten frykt for opprør kan spise. Ikke bare har mitt forhold til ham blitt mye bedre, men også en felles interesse for oss begge har våknet til liv: all den deilige maten! Å leve på en magevennligdiett er nemlig ikke så vanskelig når man først har forstått prinsippene bak, spesielt ikke om man velger å se mulighetene ved alt det man kan spise, i stedet for begrensningene ved de matvarene man må unngå.
Ved spesielle anledninger skeier jeg ut med noe jeg ikke tåler, og da våkner han til liv igjen. Hisser seg fryktelig opp, gir meg hjertebank og panikk. Men dagen etter roer han seg, vi finner tilbake til hverandre og til en hverdag der jeg spiser og lever godt. Han er stille, avslappet og utfører oppgavene sine uten en lyd.
Historien har en lykkelig slutt. Jeg har snudd et dysfunksjonelt forhold til et bra et, som jeg fint kan leve med resten av livet. Jeg har gitt ut en boken «LavFODMAP – Magevennlig mat», og er stolt av både å vise frem en tabubelagt sykdom og et kosthold som kan gi ro i magen. Over 10 % av Norges befolkning sliter med irritabel tarm og opplever som meg at de har et bevisst forhold til tarmen sin, som tydelig sier fra når den er misfornøyd. Jeg er stolt over å vise hvor mye god mat man kan lage på en magevennlig diett, som roer magen og tilfredsstiller ganen. Et kosthold som pleier forholdet mellom tarmen min og meg.
